Frida Hansen

Frida Hansen, f. Frederikke Bolette Petersen, (1855-1931) er en av pionerene innen moderne tekstilkunst, ikke bare sett med hjemlige øyne men også internasjonalt. Hun ble født i Stavanger som datter av Peter petersen og Mathilde (f. Helliesen) i 1855. Peter Petersen var en av byens driftigste handelsmenn og ledet det velrenommerte firmaet KØHLER & Co i HILLEVÅG. Familien bodde i Stavanger (Laugmannsgt. 7 og Nedre Strandgt 27) om vinteren og flyttet til landstedet i Hillevåg om sommeren.

Frida Hansen gikk på Wieses privatskole i Stavanger. I 1871 ble hun konfirmert og vokste opp med et sterkt ønske om å bli malerinne. Hun fikk privatundervisning av KITTY KIELLAND og marinemaler JOHAN BENNETTER. Frida Hansen fikk anledning til flere utenlandsreiser bl.a. til Paris hvor hun så arbeider av Puvis Chavannes, Monet og Manet.

I 1873 giftet hun seg med Wilhelm Severin Hansen som kom fra et av de andre store handelshusene i Stavanger på den tiden, Plough & Sundt. Hun var 18, Wilhelm S. Hansen var 32. 

I 1875 flyttet de til Køhlereiendommen i Hillevåg da hennes far Peter Petersen døde. Wilhelm S. Hansen overtok sin svigerfars forretninger. Fridas mor, Mathilde, flyttet inn i nybygget som i ettertid har navnet "ENKESETET", i dag FRIDA HANSENS HUS. Hovedbygningen ble utvidet og anlegget besto bl.a. av to våningshus, to driftsbygninger, møller og fjøs med plass til 100 kyr.

Frida Hansen ble svært engasjert i planlegging av et stort hageanlegg rundt eiendommen. Det ble plantet, anskaffet påfugler, kalkuner og perlehøns. Det ble anlagt fiskedam nede ved sjøen samt torskebrønn der tjenestejentene kunne hente fersk fisk til husholdningen. Denne hagen kommer hun livet gjennom tilbake til i sin kunst. 

"Køhler & Co" som hennes mann drev omfattet skipsverft, fiske, skipsfart, møllerivirksomhet, dampbakeri, ølbryggeri o.a. I 1880 ble skolebygning til almuen og virksomhetens arbeidsfolk den første skole i Hillevåg. Men lykken vendte seg. Da det store økonomiske krakket i Stavanger kom i 1883, røk mange handelshus og virksomheter over ende, også "Køhler & Co". Familien måtte reise fra Hillevåg kort tid etter.

Frida Hansen flyttet fra Stavanger til Kristiania i 1892 hvor hun startet vevskolen "Atelier for national Tæppevævning" og plantefarveri (1893). Hun inngikk samarbeid og hadde kontraktfestet avtale med Den norske Husflidsforening. Samarbeidet ble ikke udelt konstruktivt. Etter flere konflikter, bl.a. om opphavsrettigheter, kom det til brudd i 1894.

Tiden var preget av nasjonal identitets søken og kunstnere som Gerhard Munthe og Frida Hansen var fascinert av norske eventyr og folkeviser. Teppene fra folkevisen om "Olav Liljekrans" kom i 1893. Det er likevel ikke slike nasjonale motiv som utgjør hovedtyngden i Frida Hansens tepper. Hun lot seg fange inn av tidens europeiske strømninger og møtte derfor til å begynne med en mer lunken mottagelse fra kunstindustrimuseene i Norge som bestrebet seg på å gjenopplive norske tradisjoner, der Munthe sto for en mer nasjonal linje.

Frida Hansen brukte opstadvev i sine arbeider. Dette er en vevtype med lange tradisjoner. Med nyvakt interesse for vår norske identitet og tradisjoner på slutten av 1800- tallet ble også den opprettstående vevstolen der en kunne veve på "oldnordisk måte" gjenoppdaget. Den mest kjente er Kjerstina Hauglums vev fra Sogn fra 1880 - årene. Frida Hansen ble kjent med denne veven i 1889 og allerede året etter viste hun sitt første billedteppe "Birkebeinerne" (1890) på utstilling i Kristiania. Etter utstillingen kjøpte Den kvindelige Industriskole en "Opstadvævstol", men først med Frida Hansens nye vevskole i Kristiania i 1892 kom det fart i interessen for den, og i 1893 var det 50 slike vevstoler i bruk i hovedstaden.

Sitt gjennombrudd fikk hun i utlandet. I 1894/95 hadde hun et lengre utenlandsopphold hvor hun fikk mange nye impulser. I Køln og Paris møtte Frida Hansen symbolisme og Art Nouveau innenfor billedkunst og dekorativ kunst. Ved hjemkomsten laget hun flere store tepper med periodens typiske bruk av kvinnen som natursymbol bl.a. "Havfruer som tenner månen", "Salomes dans", Libellenes dans" og ikke minst et av hennes mest kjente tepper "Melkeveien" fra 1898 som i dag henger i Hamburg. Etter oppholdet i Paris ble plantemotivene hennes viktigste, også disse inspirert av den floreale Art Nouveau-stilen i tiden.

Frida Hansen hadde en relativt liten produksjon av store vevde tepper. De fleste henger i museer omkring i Europa og USA, noen få er ved Nasjonalmuseet for kunst i Oslo eller er i privat eie. I 1895 deltar hun på utstilling i Stockholm med teppene "Pinsekor" og "Faraos datter finner Moses" - innkjøpt av museer i Helsingfors og Budapest. I 1897 opprettes "Det norske Billedvæveri" med Frida som leder i sju år. Samme år tar hun patent på den "Transparente vevteknikk", som straks den fremkom ble overordentlig vel mottatt. I Bergen (1898) og samme høst i London stiller hun ut sitt store arbeid "Melkeveien" som blir innkjøpt til Tyskland. Deretter følger utstillinger i utlandet på løpende bånd, Paris, Firenze, USA og Norge. Teppet "Salomes dans" blir solgt til museet i Zürich og "De syv kloke og de syv dårlige jomfruer" gikk til Roma. Transparente portierer var blitt svært populære, også i Norge.

Gjennombruddet som tekstilkunstner fikk Frida Hansen i 1900 på Verdensutstillingen i Paris. Her mottok hun gullmedalje og stor oppmerksomhet. Museer ute i Europa bestilte vevde tepper og transparenter, og hennes arbeider finnes i dag bl.a. i København, Basel, London, Chicago, Stockholm og Berlin, Hamburg... Frida Hansen interesserte seg tidlig for internasjonale strømninger i kunsten. Verk av kunstnere som Puvis de Chavannes, Monet, Moreau og Manet stiftet hun bekjentskap med gjennom sine utenlandsreiser i ungdommen. En fornyelse av norsk tekstilkunst betydde for henne å ta utgangspunkt i de gamle teknikkene og motivene for så å lage "moderne billed-tepper". Hun ble en av våre mest markerte representanter for Art Nouveau-stilen i Norge. 

1904 fikk hun bygget et herskapelig hus for familien på Bestum (Bestumhus) med stort atelier. Billedteppet "I Rosenhaven" er fra samme år. I årene fra 1904 til 1914 vever hun gjennomsnittlig et stort billedteppe i året som først blir vist i Kristiania for så å bli sendt til utlandet for utstilling og salg. Hun tar opp igjen både rosenhagen og eventyrmotiver, nå mer frigjort fra Art Nouveau-stilen, "Soria-Moria slott" (1907), "Svinedrengen" (1909) og ikke minst teppet "Semper Vadentes" (1906) med klart symbol-innhold. Teppets innskrift er på latin, men hun oversatte det med ordene "Altid ilende, aldrig hvilende. Bort fra vuggen. Ud i livet. Ud i evigheden". Teppets motiv er fire kvinner som vandrer på forskjellige livsveier.

I 1913 arrangerte Kunstindustrimuseet i Kristiania en stor mønstring av norsk tekstilkunst og her ble Frida Hansen hedret som en av pionerene sammen med Gerhard Munthe, og i 1915 mottar hun Kongens fortjeneste medalje. Så gled hun mer i bakgrunnen ved funksjonalismens frammarsj, før vi igjen ble oppmerksom på hennes betydning som kunstner gjennom forskning på 1970-tallet, samt en stor retrospektiv utstilling (1973) og boken om hennes livsverk med Anniken Thue som kurator og forfatter. Samtidig fikk unge tekstilkunstnere en viktig og internasjonalt betydningsfull forløper.

Frida Hansen døde i 1931.